“Å, har CODA-festivalen vært?”

Tekst: Nanna Baldersheim Foto: J.C. Carbonne, fra verket Empty moves parts I & II

Det er sjelden at redaktører stopper pressen for en scenekunstfestival, og samtidskunst opptar få forsider. Dette vet den kunstneriske leder og festivaldirektør for CODA, festivalen for samtidsdans, og hun har realistiske forestillinger om hva hun kan forvente av oppslag og spalteplass.

Men Lise Nordal ble likevel en smule oppgitt da hun for et par år siden opplevde at det var så vanskelig å få mediene interessert i CODA at da Aftenposten trykket en kommentar om festivalen da den var over, kom folk bort til henne og spurte overrasket om CODA allerede hadde vært arrangert.

Ultima har slitt med publikumstilstrømningen de siste par årene. Har dere opplevd en lik trend, eller er det lettere å arrangerer en festival for samtidsdans enn –musikk?

– Det kan godt hende at det er lettere fordi dans er så visuelt. Dette med Ultima tror jeg handler mye om media. Man er så usynlig. Vi har opplevd å virkelig måtte slite med pressen, spesielt før festivalen i 2009, forteller Nordal.

– Dessuten er tilbudet så stort nå. Det skjer så mye.

Hittil i år har CODA fått omtale av flere av de store riksdekkende avisene og på NRK. I dagens VG kan du lese en anmeldels av gårsdagens åpningsforestilling. Nordal håper på å nå ut til et bredere publikum enn bare de danseinteresserte.

– Vi setter opp forestillinger på ulike scener, som for eksempel Bærum kulturhus , Operaen og Riksscenen og tror at vi derfor kan nå ut til et generelt kunstinteressert publikum.

I år tar CODA for seg moderne dans’ historie. Er det lov for en samtidsfestival å se bakover?

– Ja, selvsagt er det lov. For meg er det ikke interessant å bare invitere en rekke ensembler fra utlandet og så skal publikum gå fra forestilling til forestilling og ha en fin opplevelse. Jeg vil at vi skal reflektere og være et samlingssted for norske dansekunstnere og internasjonale gjester. Derfor har vi for eksempel aftertalk og workshop’er.

Nordal mener at det er dårlig repertoarpolitikk å kun ha fokus på det nye og det nyskapende.

– Vi må også vite hvor vi kommer fra, hva som er dansearven vår. Programmeringen til årets CODA begynte på en måte i 2006, da jeg var en av 8 koreografer som fikk mulighet til å vise verkene våre gjennom video og diskusjon på Scenehuset. Det er så mye interessant som ble laget for 20-30 år siden og som har tålt tidens tann.

Du er ikke redd for at det blir utdatert?

– Nei. Verkene vi setter opp på festivalen er selvsagt fortsatt høyst aktuelle, og kunstnerne bak dem likeså.