Regjeringen Solberg 24. januar 2020. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Å gi med den ene hånden og ta med den andre

Regjeringens siste kutt i Kulturfondet viser en villet politikk.

Erna Solbergs regjering sluttet å være flertallsregjering da Fremskrittspartiet gikk ut av den 13. januar i år. Partileder Siv Jensen argumenterte da for at de ikke fikk gjennomført nok av Fremskrittspartiets politikk i regjering og så seg best tjent med å opponere fra Stortinget. Det ser imidlertid ut som om de klarer å få gjennomført en god del av politikken sin derfra, for Regjeringen trenger deres støtte for å få flertall. Da det nylig ble klart at det blir kuttet 10 millioner kroner i overføringen til Kulturfondet i budsjettavtalen for 2021, er dette et resultat av Fremskrittspartiets påvirkning på statsbudsjettet og en villet politikk der det er ønsket å svekke Kulturfondet.

Der 10 millioner kroner er veldig mye prosjektmidler for kunstnere i det frie feltet, er det småpenger i statsbudsjettsammenheng. Hvor lite penger det er blir tydelig når vi sammenligner det med budsjettavtalens store saker: fjerningen av avgiften på sukkervarer og sjokolade og reduksjonen i avgiftene på alkohol og snus. Regjeringen kaller dette en grensehandelspakke, og hele pakken koster den norske stat 3,385 milliarder kroner. Bare avviklingen av sukkeravgiften koster 1,5 milliarder. Hele overføringen til Kulturfondet har i 2020 vært rett i overkant av én milliard. Det koster altså staten 50% mer å gi oss litt billigere sjokolade og godteri enn å finansiere det som utgjør størstedelen av kunsten som skapes i det frie feltet. Om ikke annet, så er det et tankekors.

For å finansiere avgiftskuttene og de andre satsningene i budsjettavtalen har Regjeringen vært nødt til å hente penger i Oljefondet. Det begrunnes med nødvendigheten av å bruke penger i krisetid. Når man bruker penger på noe må man gjerne kutte noe annet. Det er jo ikke uvanlig når man setter opp budsjetter, men i den nye budsjettavtalen er mesteparten av pengene hentet utenfra budsjettet. Kuttet i Kulturfondet er også så lite i den store sammenhengen at det ikke ville vært et nevneverdig innhogg å beholde beløpet når kranene fra Oljefondet allerede er skrudd på max. Kuttet ser ikke ut til å være gjort for å holde budsjettet i balanse, men for å sende et signal om at fri kunst ikke skal få mer penger. Det hører med til historien at det er mange andre tiltak som kuttes eller reduseres i denne omgangen, ikke bare Kulturfondet, men det endrer ikke det faktum at kuttene kjennes som ideologisk ostehøvelbruk.

Da forslaget til statsbudsjett ble offentliggjort i oktober, ble flere ting som tidligere har vært finansiert av Kulturfondet flyttet til statsbudsjettet. Det gjaldt for eksempel finansieringen av de to etablerte kompaniene Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret, de regionale kompetansesentrene for dans og en rekke medlemsorganisasjoner. Dette skulle frigjøre 25 millioner kroner i Kulturfondet. Med reduksjonen i den siste budsjettavtalen er dette blitt redusert til 15 millioner.

At to scenekunstkompanier skal finansieres over statsbudsjettet har vært kontroversielt. Argumentene mot er at det ikke er bra at det er politisk ledelse som skal ha siste ord i hvem som skal få støtte til å skape kunst. Det har virket underlig at akkurat disse to kompaniene skal tilgodeses når behovet for en avklaring for hvordan enkelte scenekunstkompanier, som mange mener har vokst seg ut av Kulturfondets ordninger, skal finansieres har vært stort. Man vet ikke om denne statsbudsjettsfinansieringen skal være en søkbar ordning og hvordan det skal bevilges. Det vi vet er at forvaltningen av pengene skal gjøres av Kulturrådet, men da av den delen av Kulturrådet som kalles direktoratslinjen, ikke fondslinjen der faglige utvalg vedtar bevilgningene. Det er dermed en byråkratisk, ikke en faglig vurdering som skal legges til grunn.

Reduksjonen i overføringene til Kulturfondet er dermed en reduksjon i de frigjorte midlene Kulturfondet skulle disponere i 2021. Det kan leses som et signal om at mer av pengene som skal bevilges til kunst- og kulturformål skal bevilges gjennom byråkratiske kanaler. Uansett om man er enig eller uenig i overflyttingen av tiltakene fra Kulturfondet til statsbudsjettet og direktoratslinjen, er reduksjonen av Kulturfondet en svekking av fagfelleprinsippet og tanken om kunstneriske kvalitetsvurderinger som kjernen i bevilgningspolitikken i det frie kunstfeltet i Norge. Når Regjeringen gjennomfører denne reduksjonen uten at det kan ha vært realpolitisk nødvendig, sender de et signal om at Kulturfondet er mindre viktig og at det skal være større politisk kontroll på bevilgningene til kunsten.

Kunstnere i det frie feltet er blitt rammet hardere av koronakrisen enn de som produserer og selger sjokolade. Mange har måttet avlyse prosjekter uten å vite når de kan gjennomføre dem. Inntektene har vært lavere og planleggingshorisontene uklare. Stimuleringsordningen skal videreføres i første halvdel av 2021, og en del av disse midlene skal brukes til å styrke ordninger som ligger innenfor Kulturfondet. Konsekvensene av pandemien kommer imidlertid til vare lenge, og vi får håpe at kulturministeren ser betydningen av at disse pengene kan bli varige til tross for at sterke krefter vil det annerledes.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER