Foto: Flettverk

Å flette seg inn i byen

Flettverk viser stort potensial for lokasjonsbasert teknologi i kunsten, men viser at verk som bruker ny teknologi også må tenke dramaturgi på nye måter.

Etter at koronaviruset gjorde kunstproduksjon og -konsumpsjon vanskeligere, har det dukket opp en ny sjanger tilpasset den nye hverdagen vår og teknologien vi omgir oss med. Siden i vår har jeg oppsøkt en rekke vandreteaterforestillinger eller -installasjoner der kunstmaterialet formidles via hodetelefoner. Der jeg har opparbeidet meg liten tålmodighet med digital scenekunst som formidles via skjerm, er jeg blitt veldig glad i de lydlagte vandringene. Jeg setter pris på hvordan de ofte får meg til å oppsøke steder i min egen by som kanskje har vært ukjente for meg eller som jeg ikke har vært på lenge. Denne nye kunstsjangeren gir også ofte perspektiver til opplevelsen og lesningen av byrommet.

Komponist Ernst van der Loo og dramatiker og regissør Rudolf Terland Bjørnerem har i samarbeid med Ny musikk laget et vandreverk de har kalt Flettverk som baserer seg på Oslos middelalderhistorie og formidles via loksasjonsteknologi. Det vil si at istedenfor at vandringen blir presentert som en lydfil som går uavhengig av hvor deltakeren oppholder seg, så er det mobiltelefonens plassering som utløser lydene ved hjelp av stedsteknologi. Dette byr både på spennende muligheter og noen dramaturgiske utfordringer som skiller seg fra de andre vandringsverkene jeg har fått med meg. I informasjonen fra Ny musikk står det at publikum kan gå runden som de vil, men hvis man er usikker anbefaler de oppmøte ved inngangen til Minneparken ved Oslo gate i Gamlebyen. Med informasjonen ligger det også et kart der de ulike postene er nummerert. Nummereringen gjorde at jeg til tross for informasjon om at jeg kunne gå som jeg ville tenkte at de fulgte hverandre på en eller annen måte, og jeg prøvde derfor å følge nummereringen.

Kart og veiarbeid
Jeg må komme med en innrømmelse: Jeg er en dårlig kartleser. Selv de enkleste kart klarer jeg å rote til selv om jeg gjerne vil at det skal være et system i det som gir mening for meg. I tillegg er jeg, kanskje i overkant, opptatt av å gjøre ting riktig. Disse medfødte utfordringene gjorde at jeg ikke helt skjønte hvor de ulike postene var, og jeg ble gående litt frem og tilbake. Noen av sekvensene hørte jeg derfor flere ganger, og til slutt var jeg ikke helt sikker på om jeg faktisk hadde fått med meg alt. Først da jeg var ferdig, så jeg at det i appen som spilte lyden også lå et kart der jeg i tillegg til å se hvor jeg selv var, kunne se de ulike «lydboblene». Jeg tror kanskje jeg hadde hatt mer igjen for å følge bare dette kartet og se boblene enn å tenke på den numeriske oppbygningen som Ny musikk selv hadde rett i at man ikke trengte å følge. Jeg tror også at jeg da hadde fått mer ut av dynamikken mellom tekstpartier og rene lydpartier og i mindre grad tenkt at tekstpartiene var det virkelige innholdet. Det skal kanskje også sies at det var veldig mye gravearbeider i veien som vanskeliggjorde vandringen. Rett som det var tok gravingen meg ut av lydlandskapet jeg befant meg i og fikk meg til å måtte tenke over hverdagslige problemstillinger som hvordan man egentlig krysser en stengt bygate.

For innholdet er riktig fint. Tekstene handler om forskjellige ting, de er åpne og poetiske, men knytter alle an til middelalder- og epidemihistorie i gamle Oslo. Som jeg skrev innledningsvis er noe av det jeg har likt med kunsten i koronatidene at jeg har oppsøkt steder der jeg ikke har pleid å oppleve kunst. At van der Loo og Bjørnerem har valgt seg nettopp Gamlebyen som sted for prosjektet sitt, er finere enn jeg kunne forestille meg. Bydelen har mye ordentlig gammel historie å ta tak i og åpner for å knytte historiene opp til for eksempel pesttematikk siden det var der sentrum av byen lå da Svartedauden kom. Det er også et sted som er under utvikling og utbygging. Derfor så området helt annerledes ut enn sist jeg gikk tur ved middelalderruinene. På den ene siden har barcode, det nye Munchmuseet og Deichman blitt mer synlige, og på den andre siden var de pågående byggearbeidene en påminner om en by i utvikling. Det skapte et ekstra lag fordi jeg med middelalderen på øret og fremtiden for øyet fikk en sterk fornemmelse av å være til stede i byen i nåtid.

Å spalte rommet
Teaterviteren Josette Féral skriver om teatralitet som et brudd med hverdagen. Teatralitet oppstår når man opplever et romlig brudd i det hverdagslige. Hun kaller det clivage, eller en spaltning av rommet der deler av rommet oppleves som noe annerledes, som et skille mellom scene og sal. I Flettverk bidrar lydboblene til å skape en spaltning som gjør at jeg klarer å omforme det vanlige byrommet der folk går tur med hundene sine, graver i veien, kjører trikk og blåser med løvblåser, til et kunstrom. Van der Loos lydspor er forsiktig antydende med knitring og lange toneflater på et nærmest meditativt vis. Bjørnerems tekster er poetiske og abstrakte, men med tydelige referanser til stedet rundt meg og pesten som forvandlet livet der i 1348 og -49. Noen av tekstene har en kirkelig tematikk, andre er verdslige og føles språklig som noe nærmere 2020. Det er ikke sjenerende, men bidrar til å gi en allmenngyldighet til problemstillingene som oppstår i møte med sykdom og død.

Tilfeldighetene skal ha det til at jeg nettopp har lest Kristin Lavransdatter, og det fikk meg opprømt til å tenke at det var jo her Kristin møtte Erlend. Dette fikk meg igjen til å tenke på hvor åpne verk som dette er for personlige assosiasjoner, og at vandringen på den måten blir en vandring med en selv, en vandring der mine egne tanker flyter over i andres og der mitt forhold til byen får sitt eget perspektiv gjennom kunsten. I større grad enn i en teatersal spiller min egen kropp og mine egne tanker, erfaringer og assosiasjoner inn i kunstopplevelsen.

Alle de ulike lydboblene henger sammen i en helhet, men fordi jeg også hele tiden måtte forholde meg til orienteringen i det faktiske byrommet falt jeg noen ganger litt ut av verket og måtte hente meg inn igjen. Dramaturgisk betydde dette at alle de ulike lydboblene for meg ble stående litt for seg selv, og jeg syntes det var vanskelig helt å sette dem i sammenheng. Lokasjonsteknologien er morsom og spennende fordi man virkelig får en følelse av at stedet og lyden henger sammen, og gleden jeg opplevde da jeg fant de nye boblene hadde elementer av spilldramaturgi, men jeg ser også at den byr på noen ekstra utfordringer i å få verket til å henge sammen som en egen helhet med utvikling og progresjon.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER