Å finne en stemme

Det er noe nervepirrende med arbeidsvisninger: Å bli invitert inn i kunstneriske prosesser på ulike stadier på vei mot en ferdig forestilling gir meg følelsen av at det står mer på spill enn på en premiere. Kanskje er det paradoksalt å tenke sånn, men det er som om den sårbarheten noen utøvere viser på scenen til vanlig er enda mer rå og ufiltrert når et helt nytt materiale møter noen utenfra lenge før det har funnet sin endelige form.

Forestillingen Figure-ring/New Voices av det helt nyetablerte Vestland Danseteater er en av to arbeidsvisninger ved BIT Teatergarasjen denne våren. Initiativtakeren til Vestland Danseteater, Simbarashe Norman Fulukia, er opprinnelig fra Zimbabwe, men kom til Norge som utvekslingsstudent og arbeidet som danser i Carte Blanche fra 2009-2015. Fra før har han startet paraplyorganisasjonen Simba Arts som initierer ulike prosjekter både i Norge og Zimbabwe. Vestland Danseteater springer ut av denne organisasjonen, og i programteksten beskrives forestillingen som «et nyskapende debutverk om dansens tilstand og handlekraft hos Bergensbaserte kunstnere med innvandrerbakgrunn». Det er også to sitater i teksten der det ene lyder: «I går var min stemme likeverdig. I dag er jeg fortapt. Kanskje jeg ble blendet av mulighetens neonskilt, leste ikke det som sto med liten skrift: «Bli assimilert eller reis tilbake der du kom fra». Det er nærliggende å lese sitatet som et forsøk på å beskrive opplevelsen av mangel på tilhørighet og fellesskap som kan oppstå når man kommer fra én kultur og forsøker å tilpasse seg en annen. Minoritetserfaringer er lite til stede i scenekunsten jeg ser på norske scener, og derfor ble jeg umiddelbart nysgjerrig på hvordan ensemblet ville nærme seg tematikken.

Sterk tilstedeværelse Etter å ha sett den knappe 40 minutter lange arbeidsvisningen er det imidlertid uklart for meg hva Fulukia og de tre andre utøverne med bakgrunn fra Zimbabwe egentlig vil med prosjektet og hvor de er på vei. Når det er sagt så begynner det hele i alle fall lovende med utøvere som har en sterk tilstedeværelse i scenerommet. Det er helt mørkt, men en spotlight kaster en sirkel av rødt lys bakerst til venstre på scenen. To av utøverne står i den røde sirkelen, den siste sitter på kne og holder rundt det jeg først tror er en lang trestav, men til min forbauselse etter hvert oppdager er et par ski. Den ene utøveren, John Pfumojena, spiller på en mbira, et afrikansk musikkinstrument, og tonene klinger utover hele rommet. Instrumentet, som gjerne kalles for tommelpiano eller knipse-lamellofon, er formet som en sirkelformet treplate med en resonanskasse der metallfjærer er festet på den ene siden. Pfumojena synger rytmiske, drivende fraser mens en av de andre utøverne løfter ham opp, bærer ham på ryggen og setter ham ned igjen, hele tiden mens han spiller. De små nyansene i hvordan utøverne forholder seg til hverandre mens de står i det røde lyset gir en ekstra, fortellende dimensjon til musikken.

Usammenhengende Kanskje er mye av grunnen til at prosjektet oppleves utydelig mangelen på en helhetlig idé som kan binde det hele sammen. Etter Pfumojenas vokalimprovisasjoner består store deler av visningen av ulike koreograferte sekvenser som akkompagneres av gjennomtrengende korsang som strømmer ut av høyttalerne og kan minne om musikk man hører i religiøse messer. Her er det flere interessante sekvenser, men rekkefølgen de presenteres i fremstår som vilkårlig, og rekvisittene skaper en symbolikk som blir for konkret. Fulukia balanserer for eksempel et par langrennsski på hodet og beveger seg bortover scenen mens han stirrer på publikum som om hele verdenen hans når som helst kan rase sammen. Det er veldig vanskelig, i alle fall for meg, ikke å lese det som en kommentar til det mest norske ved Norge. Sett i sammenheng med en sekvens litt senere der han stiller seg med ryggen til publikum foran et afrikansk teppe ytterst på scenegulvet og en sekvens der han gjentar språklydene «æ», «ø», «å» motvillig og liksom presser dem aggressivt ut av munnen er resultatet at jeg savner flere nyanser. Det jeg tolker som et forsøk på å tematisere kulturforskjeller, identitet og tilhørighet, er rett og slett litt for enkelt.

Individet og kollektivet Mer vellykket dramaturgisk er derimot de koreograferte delene der Fulukia danser virtuost med ansiktet tildekket av et sjal og der alle utøverne løper i hver sin bane i det samme mønsteret på scenen. En del der Fulukia igjen og igjen stormer mot en av de andre utøverne og de bryter mot hverandre før han kastes hardt tilbake er ubehagelig og virkningsfull. Helhetlig savner jeg flere slike koreograferte kollektive sekvenser der alle i ensemblet mobiliseres.

Det kanskje mest interessante, men uforløste, er kontrasten som oppstår helt mot slutten av forestillingen der det først skapes et fellesskap i rommet mellom utøvere og publikum som deretter avløses av en slags konfrontasjon: Pfumojena lar et par publikummere forsøke å spille på mbiraen før han ytterst på scenekanten begir seg ut i en kraftfull vokalimprovisasjon. Både publikum og Pfumojena klapper, og slik oppstår det en groove alle i rommet deler mens han synger om «the pain I’ve been through». Deretter stirrer utøverne på oss mens en stemme henvender seg til oss over høyttalerne og leser en slampoesiliknende tekst. Den første frasen er: «When I say black, do you feel a lack of understandig on my part, or just rot coming from me/Do you see me as a threat to your safety? When I say white, do you consider that bigotry?». I dette øyeblikket kjenner jeg på min egen hvite skyldfølelse – bare det at jeg sitter her og er født er grunn til å skamme seg i en verden der rasisme og fremmedfiendtlighet virker å vokse dag for dag.

Det er prisverdig at Vestland Danseteater i slutten av Figure-ring/New Voices på denne måten går rett til kjernen av spenningene i en «oss og dem»-problematikk. Utfordringen er bare at ensemblet ikke har funnet en felles kurs og at prosjektet derfor spriker i litt for mange retninger. Likevel er det en energi og et potensial i materialet som gjør meg spent på å se den ferdige forestillingen.