S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 27. mai 2021

Å besjele et bygg

Foto: Morten Bendiksen


Publisert
27. mai 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Etasje 3,7

Kunstnerisk prosjektleder: Claire de Wangen Kunstnerisk leder SPKRBOX: Cici Henriksen Lyd/lys/foto: Morten Bendiksen Produsent/inspisient: Anja O. Kjærnli Inspisient 2/floor manager: Ida Sofie Straume

Skuespillere/medskapere:

Georgia May Anta, Felipe Orellana Castro, Rahel M. Beraki, Madeleine Røseth, Fabian Svegaard Tapia, Cici Henriksen, Oddrun Valestrand, Hoatsay Rayapak og Oda Aunan. Stemme: Per Bogstad Gulliksen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/a-besjele-et-bygg/
Facebook

Når Claire de Wangen og SPRKBOX blåser liv i en rivningsklar bygning på Torshov, gjøres det på en underfundig og vakker måte. Men distansen til karakterene skaper også avstand til forestillingen.

Klokken er snart halv elleve om kvelden, det er mildt og lummert ute. Jeg parkerer sykkelen min ved innkjørselen til et stort bygg, Sandakerveien 33C på Torshov. Bygningen ser litt forlatt ut, med en rekke tomme vinduer som vender ut mot en like tom parkeringsplass. Har jeg gått feil? Jeg sjekker presseinvitasjonen en ekstra gang. Jo, adressen stemmer. Men det er ingen andre i nærheten, gatene rundt er helt korona-tomme og stille, og det er i ferd med å bli mørkt. En lubben måne lyser på en skumrende himmel.

“Forestillingen Etasje 3,7 utspiller seg i de 73 vinduene i tomme Sandakerveien 33C, og sees fra tilhørende parkeringsplass/gaterekker jeg å lese i presseinvitasjonen, før mobiltelefonen min går tom for batteri og slukner i hånda mi. Ok. Jeg får stole på at publikum er rett rundt hjørnet, og at jeg står på rett sted.

Forestillingstittelen, Etasje 3,7, får meg umiddelbart til å tenke på Charlie Kaufmans’ film Being John Malkovich fra 1999. I filmen spiller John Cusack den mistrøstige dukkeføreren Craig, som på et tidspunkt søker en jobb i en underlig kontorbygning. Bedriften, LesterCorp, viser seg å ligge i etasje 7 ½ . Der er det så lavt under taket at alle må gå sammenbøyd rundt i kontorlandskapet.

Denne absurde idéen om en mystisk mellometasje og et bygg som skjuler noe helt annet på innsiden enn hva man skulle tro fra utsiden, er forresten ikke det eneste som gjør at Claire de Wangens og Kaufmans finurlige kunstneriske universer kan minne litt om hverandre. Både Kaufman og de Wangen har en dramaturgisk original og konseptuell inngang til historiefortelling. Oppbygningen bærer preg av en intrikat mosaikksstruktur hvor man selv må pusle fragmentene sammen. Det er heller ikke slik at alle brikkene nødvendigvis finnes i historien i det hele tatt. Noen av dem overlates til publikum å skape i sitt eget hode. Resultatet blir universer som balanserer mellom drøm og virkelighet og mellom det hverdagslige, det absurde og det poetiske. Slik skal også Etasje 3,7 vise seg å være. Det bør imidlertid nevnes at de Wangen denne gang samarbeider med SPKRBOX, med Cici Henriksen som kunstnerisk leder. SPKRBOX har mangfoldsprofil og er kjent for et ‘gatenært’ uttrykk, for eksempel ved å mikse sjangrene hiphop og teater.

En creepy Peeping Tom Inngangen til det tilsynelatende forlatte bygget åpnes, og ut kommer en vennlig inspisient med en rekke headset i armene. Det viser seg at tidspunktet for forestillingsstarten har blitt forskjøvet enda litt fordi kveldene blir stadig lysere nå slik at man ikke kan se inn vinduene. Det er blitt sendt ut en mail om det, forteller inspisienten. Jeg har visst ikke sett den. Men uansett, nå hører jeg en gruppe mennesker komme gående rundt et hjørne, skravlende og muntert. Hver person i den lille publikumsgruppen vi nå har blitt, får utdelt hvert sitt headset. Vi tar dem på og stiller oss litt spredt og avventende på parkeringsplassen mens vi kikker opp mot husfasaden framfor oss. Vi venter. Så høres en stemme i headsetet:

(…) Det er jo et sted man bare går forbi. Det siste huset i byen. Den siste bygningen som står. En blokk, en borg, en beholder. Med alt og alle som finnes der inne. Jeg sto der og myste opp mot det. Et slags tverrsnitt, men også en siste utpost. Og jeg ble stående å se. Som en creepy Peeping Tom.

Lyset i ett av vinduene skrus på, og forestillingen begynner. Vindu for vindu kommer menneskene og deres sysler innenfor dem til live. Vi ser vi en ung kvinne ta på seg en parykk og leppestift med vindusglasset som speil. Et annet sted i bygget ser vi snart en enslig cellist med et intravenøst-stativ ved siden av seg. I et tredje holder en vaktmester på å fikse noe, i det fjerne skimter vi en høy kvinne i et for lite rom som snart fylles med det flagrende dunet fra en pute, i et rom skriker en baby. Relasjonene mellom karakterene, i den grad de har noen, mer antydes enn defineres. Men lyden fra samtalene og tankene deres får vi altså inn på ørene via headsetet.

De fleste episodene er korte solosekvenser, men iblant samles alle plutselig om samme handling: De står ved vinduet og leser hvert sitt brev eller pusser tennene samtidig mens de kikker ut gjennom glasset. På enkelte tidspunkt er alle forsvunnet, og vi ser for eksempel kun farget lys blinke fra vindu til vindu, som i en kjedereaksjon gjennom veggene.

Det at separate liv plutselig bindes sammen gjennom koreograferte handlinger som utføres synkront og i fellesskap, understreker på en fin måte det faktum at vi mennesker, hver i våre boenheter, og kanskje uten noensinne å møte hverandre, likevel er bundet sammen. Her tilbringer vi livene våre, side ved side. Noen ved livets begynnelse, andre nærmer seg livets slutt.

Å kikke inn i andre menneskers vinduer har noe forbudt over seg. Ingen liker tanken på at noen kan betrakte en fra utsiden av et vindusglasset i mørket, og at man dermed gjøres til aktør i en forestilling man ikke engang vet at man er med i. Samtidig har vi alle kikket inn i tilfeldige leiligheter når vi går forbi om kvelden. Selv bor jeg i et stort borettslag med 473 boenheter. Noen kjenner jeg, men de fleste kjenner jeg ikke. Hvem er alle sammen? Hva spiser de til middag, hva drømmer de om?

Virkelighetens teatralitet Claire de Wangens kunstnerskap består av en rekke stedsspesifikke produksjoner, fra for eksempel Messels Memorandum (2010) i et nedlagt hospital på Lille Tøyen, til den intime trehytte-forestillingen Osperheimkomplekset (2011) og den omsluttende forestillingen Sylvelinsporet (2019) på Oslo S. I disse forestillingene står møtet mellom karakterer og publikum sentralt. Dette møtepunktet blir annerledes i Etasje 3,7 når vi som publikummere betrakter aktører som befinner seg på betydelig avstand fra oss. De særegne karakterene jeg ofte finner fascinerende i de Wangens forestillinger, blir mindre tilgjengelige her. Dette gjør at jeg opplever en større avstand til hele forestillingen. Jeg skulle gjerne ha sett rommene og karakterene bedre, og avstanden ble til dels et irritasjonsmoment. Mer renskårede koreografiske elementer fungerte best fordi jeg da opplevde at aktørene kom ‘tettere på’. Jeg tror forestillingen med fordel kunne hatt en enda tydeligere koreografisk signatur, vært mer bevegelsesorientert og hatt større fysisk dynamikk.

Mye av nysgjerrigheten man kan kjenne på ved å kikke inn gjennom noens vindu, bunner i at man vet at disse tilfeldige glimtene er av ekte menneskers hverdag. Kjøkken og stuer er ikke scenografi, de er virkelige. I Etasje 3,7 er bildene vakre og antydningene til historier poetiske og smart sydd sammen, men det er som om teatret tappes litt for kraft ettersom det tar utgangspunkt i noe som har ganske klare teatrale elementer også i virkeligheten. Som tilskuer har korona-året dessuten allerede redusert meg til en betrakter på flere måter. Jeg savner opplevelsen av deltakelse, slik man kanskje framfor alt får den i omsluttende formater.

Forestillingen framstår ikke helt forløst, men samtidig har Etasje 3,7 blitt et finurlig og særpreget titteskap inn til et knippe svært ulike karakterers hemmelige verden. De nærmest filmatisk estetiske komposisjonene fra de Wangens stilsikre hode, rommer nydelige og originale bilder. Teksten vi fikk inn via hodetelefonene er veldig fin, full av underfundig poetiske og filosofiske tanker. Alt i alt, Etasje 3,7 er litt som et godt dikt, både i visuell og tekstlig forstand.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no