Mørkemodig. Katma 2016. Foto: videostill fra en tidligere forestilling

Overalt samtidig

– Den uforutsigbare bruken av rommet, for ikke å snakke om det fabelaktige lydlandskapet, kunne rett og slett ikke vært bedre. Men selv ikke her inne slipper små barn presset om å være bittesmå ungdommer. Hilde Halvorsrød har vært mørkemodig på Showbox.

Å være mørkemodig er, som navnet antyder, det motsatte av å være mørkredd,  og denne forestillingen oppfordrer til å våge å utforske mørket, på tross av eventuell frykt for det ukjente som venter der inne. Før vi går inn i salen på Dansens Hus deles vi inn i tre grupper, og vi får utdelt hver vår kappe  og hvert vårt sett med hodetelefoner. Kappene er i tre ulike farger, én farge for hver gruppe.

Fordi jeg ser stykket på festivalen Showbox, som også fungerer som et bransjetreff for scenekunst for barn og unge der aktører i feltet ser hverandres forestillinger, er det kun ett barn i publikum, og når i tillegg majoriteten er internasjonale festivalgjester og ikke forstår de norske instruksjonene i hodetelefonene, får jeg ingen reell følelse av hvordan gruppedynamikken ville ha artet seg i målgruppen forestillingen er ment for, men jeg forsøker så godt jeg kan å ha en seksårings blikk med meg inn.

Miniatyrverdener
Vi føres inn i en tussmørk, trolsk og eventyrlig verden, med selvlysende skogstier, store vannliljeblader, opplyste telt i forskjellige fasonger, størrelser og farger, og rekker med lykter spent opp over oss og oppstilt langs gulvet. Stemmen til en som kaller seg Skygge dukker opp i hodetelefonene, og hun forteller om skogen, om mørket og inviterer oss til å bli med henne videre. Hun leder oss fra sted til sted så vi kan se nærmere på alle de sinnrike detaljene i rommet, og vi får blant annet ligge på ryggen inni det største teltet og kikke opp i taket på en innendørs stjernehimmel, og sitte på kne med forstørrelsesglass og inspisere et pikniktablå i miniatyr i et knøttlite skogholt.

Vi aner et slags plot: En sint stemme roper og skriker fordi en “dansekjole” er borte, Mørkets dronning vandrer hvileløst omkring, det er visst noe ukjent og farlig der ute et sted som vi må passe oss litt for, noen leter etter en gullfarget pakke, en livredd hare svinser rundt med ukjent agenda og med et nydelig forseggjort heldekkende harehode, som hun vekselvis har på seg og bærer under armen.

Mørkemodig. Katma 2016. Foto: Mariell Amélie Lind-Hansen
Mørkemodig. Katma 2016. Foto: M. A. Lind-Hansen

Forestillingens fantastiske lydunivers er fullt av forunderlige lyder – det er kvister som knekker, løv som rasler, regnvann som sildrer, summende insekter og ukjente dyrelyder. Hodetelefonene er et effektivt grep, man blir alene med tankene sine, alene i skogen, men sanser likevel det betryggende nærværet av de andre et eller annet sted der ute i mørket. I tillegg er alle lydrommets muligheter utnyttet til fulle; de ulike lydene kan være nærme, langt unna, på høyre side eller venstre side, rett bak meg, eller overalt samtidig.

Dette er i det hele tatt en vidunderlig idé, og de visuelle inntrykkene, stemningen, de utførlige rekvisittene og makeløse kulissene, karakterens gåtefulle bevegelser, elegante dans og uforutsigbare bruk av rommet, for ikke å snakke om det fabelaktige lydlandskapet, kunne rett og slett ikke vært bedre. Voksenørene mine kan dog være tilbøyelige til å finne selve historien litt tynn, teksten noen steder på grensen til banal og plotet en tanke rotete, men dette stiller min fiktive indre seksåring seg totalt uforstående til, og det eneste virkelige barnet blant publikum ser også ut til å være i fyr og flamme.

Glatt keyboardpop
Én ting kommer jeg likevel ikke utenom. Selv her, i dette universet som virkelig ser ut til å ta barn og deres fantasi og kreativitet på dypeste alvor – et mangetydig og mystisk landskap man kan undres over på egenhånd, en sanselig og taktil opplevelse der ikke alle svar er gitt, som en kontrast til alle endimensjonale, ferdigtygde og masseproduserte uttrykk de fleste barn utsettes for hver eneste dag – trenger grelle glimt av strømlinjeformet massekultur inn. De stedene der musikken ikke har funksjon som sjablong eller referanse, men brukes som historieforteller og bakgrunnsmusikk, får vi servert en slags generisk popmusikk, som mest av alt høres ut som en keyboard-mal. Og når det hele avsluttes med at Sirkusdama finner dansekjolen hun lette etter, og alle skal danse for å feire, da skal det ikke danses fritt og fantasifullt som troll og tusser og alver og skogens ville dyr – nei, det skal selvfølgelig være med glatt pop i øret, discokule i taket og oppbrukte Saturday Night Fever-moves, som Sirkusdama inviterer oss til å imitere, der hun hopper rundt i sin lårkorte gullkjole. Selv ikke her inne, der alt annet er på deres premisser, slipper små barn presset om å være bittesmå ungdommer.

Når det er sagt: Min indre seksåring gir blanke i dette også, og hadde hun eksistert, hadde hun nok løpt tilbake til inngangen og stilt seg i kø for å bli med på neste forestilling, og oppleve alt sammen én gang til.


Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER