Kykeliky, Bergen 2016 Foto: Lars Opstad

Kunsten å feire seg selv

KONFERANSE: Hva er egentlig “kunst som tar barn på alvor”? På Kykeliky-konferansen i Bergen tidligere denne måneden var det større fokus på pedagogikk enn på kunst, skriver Judith Dybendal.

Dag to på Kykeliky: Jeg kommer inn i et overfylt konferanserom der deltakere fra kulturskolen og barnehager over hele landet sitter i ett av de tre diskusjonsforumene man kan delta på som heter Det forUnderlige møtet og ledes av Ragnhild Bøhle, prosjektleder og rådgiver i Rikskonsertene. Bøhle forklarer deltakerne hvordan Rikskonsertene jobber og hva de gjør, hun klistrer opp fargerike post-it lapper med ord som arena og produsent. «Hva mener vi med kvalitet? Det får vi ikke svaret på i dag, men vi kan spørre: Hva kjennetegner en god produksjon?», sier Bøhle.

Vi diskuterer i grupper, deretter tar vi opp spørsmålet i plenum. «Kunst som tar barn på alvor», blir en av gjengangerne i svarene fra de oppmøtte, sammen med «å formidle på en barnefaglig måte som gjør det bra». Vi går aldri langt i å diskutere kunstens innhold, utover det at flere ønsker at den skal være relatert til det pedagogiske arbeidet i barnehagen.

Det forUnderlige møtet var ett av de få øyeblikkene der en produktiv og interessant samtale om kunst for barn var i ferd med å finne sted, men dessverre ble den avsluttet for tidlig. Hva skal vi med en arena som Kykeliky˗konferansen dersom dens potensial for viktige og produktive diskusjoner om kunst og kultur for barn ikke tas i bruk?


Rockebandet Plopp på Kykeliky-konferansen. Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene

Kunsten å feire seg selv
Programmet på årets Kykeliky-konferanse var sydd sammen av diverse foredrag, presentasjoner, verksteder og kunstneriske innslag. Ådne Sekkelsten, fungerende direktør for Rikskonsertene, åpnet konferansen på dag en med et begeistret innlegg om verdien av samhandling når det gjelder kunst og kultur for barn og unge, der det beste fra ulike fagfelt forenes i synergi og kunnskapsdeling. Han roste samtidig aktørene på konferansen for deres arbeid med dette.

Dermed hadde Sekkelsten i grunn innledet i den ånden og stemningen som preget resten av konferansen og dens innslag: En mer eller mindre ukritisk feiring og heie-på-oss-selv-stemning, som ble ytterligere forsterket av det påfølgende innslaget med komponisten og musikeren Ole Hamre, som spilte på kasseroller og fortalte om alt voksne kan lære av barn i arbeidet med musikk. Senere fikk vi også se rockebandet Plopp spille konsert på scenen for et innhentet barnehagepublikum. Barna hylte og hoppet av begeistring og tjente slikt sett som eksempel på Rikskonsertenes vellykkede musikkformidling.

Først og fremst pedagogikk
Pedagogene var uten tvil sterkest representert på arrangementet, både som foredragsholdere og i antall oppmøtte. Verkstedene konferansen tilbød framsto mest av alt som et symbolsk forsøk på å øke den kunstfaglige kompetansen til deltakerne, da de bare varte en time. Flere av tilbudene handlet kun om pedagogikken, i det at barnet alene sto i sentrum. Her skaptes ingen inntrykk av ønske om å utvikle deltakernes bevissthet om kunst og kunstfaglighet. Man kunne blant annet velge mellom en times kurs i folkemusikktradisjoner, «Soundpainting», «Den gode samlingen» og «Gordon’s method». Selv deltok jeg på «Soundpainting» i regi av Jostein Stalheim og «Den gode samlingen» i regi av Adele Duus.

Stalheims kurs i soundpainting demonstrerer hvordan en person med stor kunstfaglig kompetanse, likevel ikke evner å formidle noe av kunstfaglig relevans. Formatet begrenser rett og slett mulighetene. Når «hvordan man kan bruke den nyervervede kunnskapen i en pedagogisk sammenheng» er fokus, blir dette også tema for verkstedet, og det kunstfaglige mister oppmerksomhet. Flere deltakere fra barnehagesektoren ga både i samtale med meg og i plenum i diskusjonsforumet Det forUnderlige møtet uttrykk for at de ikke har nok kunnskap om kunst, og at det er et problem i det daglige arbeidet de utfører. At de på en konferanse som potensielt kan bøte på denne situasjonen lærer om pedagogikk, og ikke om kunst, virker dermed litt rart.

Når «hvordan man kan bruke den nyervervede kunnskapen i en pedagogisk sammenheng» er fokus, blir dette også tema for verkstedet, og det kunstfaglige mister oppmerksomhet.

Diskusjonsforum på Kykeliky. Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene

Fokus på formidling
Etter verkstedene var det foredrag. Her ble todelingen mellom profesjonelle kunst- og kulturaktører og kulturskole, barnehage- og høgskolesektoren særlig synlig. Først ut var et foredrag fra henholdsvis KODE kunstmuseene i Bergen og deres formidlingsarbeid med barn. Deretter kom et foredrag om kunstnerlæreren i barnehagen ved Marit Ulvund ved Seanse og til slutt var det Greta Evjen, lederen ved Barnas Kulturhus i Bergen, som snakket om kvalitetsarbeid i kunstformidling til barn.

Foredragsholderne hadde interessante poenger om de utfordringene man møter når man formidler profesjonell kunst til barn. Evjen forsøkte å ta opp vanskelige spørsmål knyttet til kunstens innhold og dens kvalitet, men innlegget led under at behandlingen av temaet var for generell. Evjen ramset opp visjonene Barnas Kulturhus har, fremfor å snakke om konkrete erfaringer. Det var heller ikke satt av tid til diskusjon etterpå. Isteden gikk vi rett videre til den delen som het «Lokalt kulturskolesamarbeid med fokus på de yngste».

At arbeidet som skjer i kulturskolen og at dens samarbeid med barnehagene er verdifullt, hersker det ingen tvil om. Men at konteksten ordet kunst opptrer i er en helt annen enn den vi snakker om når vi diskuterer profesjonelle kunstproduksjoner for barn laget av profesjonelle utøvere, ble det lagt liten vekt på under Kykeliky-konferansen. Den samme tendensen gjorde seg gjeldende under dag to, der det ble snakket mye om kunst- og kulturprosjekter i barnehagen. Alle aktørene snakket om formidling og samarbeid, men ingen beveget seg over i en skikkelig diskusjon om hva innholdet i kunsten skal være.

Å snakke om det samme
Det var også vanskelig å forstå Rikskonsertenes rolle på konferansen ettersom fraværet av kunstnerne var påtagelig. Kykeliky-konferansen fremstod slik som en møteplass for de som er interessert i barn fremfor kunst, pedagogikk fremfor kunstfaglighet og synliggjør med dette opphavet til den gamle konflikten mellom kunst og pedagogikk.

Kurt Johannesens performance-foredrag «Om det innarste» avsluttet konferansen. Performancen tematiserer møtet mellom mennesker. Johannesens naive og enkle språk vekket latter i salen, men var et friskt pust sammenliknet med konferansens gjentatte bruk av tomme moteord som «erfaringsutveksling», «synergi» og «kompetanseutvikling». Han illustrerte samtidig på glimrende vis hvordan man må klare å se utover sitt eget perspektiv for å være i stand til å oppleve andres verdener. Kulturskolerådet, Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Rikskonsertene kan sannsynligvis lære en hel del av Johannesens foredrag.

For hvordan skal man evne å tenke på kunst av høy kunstfaglig verdi og barn samtidig dersom man ikke ser at den praksisen man har former innholdet i ordene man bruker? Kunsten som fenomen er rett og slett langt mer mangfoldig enn definisjonene konferansens instrumentelt orienterte pedagoger tar i bruk.

Kykeliky-konferansen er sånn sett en interessant studie av aktører som i samarbeidets ånd, tilsynelatende mener at de snakker om det samme, men som i realiteten unngår å ta opp de vanskelige spørsmålene om hva innholdet i kunsten og kulturen for barn skal være. Dermed undergraver de muligheten for at et reelt møte mellom ulike praksisfelt kan finne sted.


Artikkelen er opprinnelig publisert på Periskop.no og er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER