10 års utvidet samtidsdans
– Der Oktoberdans lar oss tro at unge trender blir til spennende, ny scenekunst, risikerer CODA å presentere noe etablert som om det var nytt, skriver Margrete Kvalbein om CODAs historie. Begge festivaler åpner denne uken.
CODA – Oslo International Dance Festival – gjorde Merce Cunningham til plakattopp i sitt åpningsår og har siden fulgt opp denne balansedansen på kanten av samtidsbegrepet.
I 2002, da første festival ble gjennomført, var undertegnede på jobb som anmelder gjennom ikke mindre enn 3 dansekunstfestivaler på 2 uker. Ultimafestivalens Dans for Kamera la seg tett inntil både Oktoberdans’ 4. festival og debutanten CODA. I denne konteksten var det påfallende og viktig at CODA presenterte Merce Cunningham Dance Company i Konserthuset – og legendens første besøk i Norge.
Live historie Personlig var jeg henrykt over å kunne dele med VGs lesere at et norsk publikum med dette fikk en vesentlig historietime presentert live. CO’en i CODA betyr contemporary, men CODA velger å strekke seg mot det såkalt tidløse likevel. Høsten ellers var preget av at film- og videomediet sto som en tydelig trend på samtidsdansescenen – grensende til det komiske: For eksempel hadde minst 3 forestillinger filming av publikum som ingrediens under Oktoberdans – en ”nyfrelst” feiring av videoteknologiens demokratisering. Men altså: Innafor samme 14 dagene sto Cunninghams dansere på en nokså borgerlig scene i hovedstaden og bar på en 50 års historie av kontinuerlig koreografisk forskning.
Paradoks I min en-spaltes kommentar i 2002, kokte jeg det ned til at ”Dansefestivalen CODA risikerer å presentere noe etablert som om det var nytt og banebrytende. Oktoberdans står i fare for å la oss tro at unge trender nødvendigvis blir til spennende, ny scenekunst. I spennet mellom disse grøftene lever samtidsdansen sitt liv.”
Det slår meg at dette paradokset er en del av CODAs identitet: Å gjøre samtidsdans ved hjelp av levende historie. At fjorårets festival handlet om ”Age in Dance” understreker poenget: CODA er en festival som peker på samtidsdansens forankring i historie og erfaring. Det er ingen tilfeldighet at dette sto fram i 2002 – parallelt med at norsk dansekunst var blitt så moden at bevisstheten om å ha en historie vokste. At yngre kunstnere setter pris på å få vendt noen steiner i grunnen en står på, ble tydelig for oss som arbeidet med historiesatsningen i 2011 (artikkelforfatteren ledet Danseinformasjonens Historieprosjekt, som ble presentert under festivalen).
Valget av Cunningham som plakat-topp i lanseringsåret er naturligvis en markør av flere årsaker: Den abstraherte dansen – der koreografen lar bevegelsen og kroppens muligheter få spille hovedrollen – har vært framhevet i alle festivalprogrammene. Særlig fra 2005 da kunstnerisk leder Lise Nordal selv begynte å signere velkomstteksten.
Ytterpunkter Det som kunne bli en konkurranse-situasjon med Oktoberdans i Bergen (og i økonomi-virkelighetens verden også ble det), var ikke det samme som fare for forveksling. Til det var kurator-profilene bak de to festivalene for åpenbart ulike. Det er ikke bare Oslo og Bergen som har noen fjellmassiver mellom seg. Lise Nordal og Sven-Åge Birkeland representerer nærmest ytterpunktene som norsk samtidsdans har fått spenne seg ut mellom i to-tre tiår. Fra amerikansk kroppsorientert postmodernisme til europeisk konsept- og teaterorientert avant-garde – uærbødig forenklet sagt. Sant å si er det vel så fristende å sammenligne sceneprofilen til Festspillene i Bergen med CODA som det er å stille de to samtidsdansfestivalene opp mot hverandre.
Classy og rocka Det er nemlig noe som slår meg når jeg tenker tilbake på Cunningham-åpningen i 2002: CODA presenterer seg som ”classy” – mer på linje med Festspillene enn Oktoberdans’ tydeligere fringe-stil. Valget av gjestespill, scener og presentasjonsformer henvender seg til et kulturbevisst, voksent publikum. CODA kan trille ut røde løpere og heve glass med stett.
Og likevel: Gjennom satsningen CODAblå/club – og Pernille Bønkan Kvams hånd om disse – har CODA også et rocka ansikt, og CODAung har sørget for å holde tritt med ”kidsa”. Ikke minst har det vært spennende med den inkluderende profilen i valg av både workshops og plakattopper: Kropper som ikke tradisjonelt har vært regnet som danserkropper har hatt plass og prioritering. Det ”politiske” er på mange måter mer nedtonet i CODA enn hos kollegaen i Bergen, men gjennom slike valg har det likevel vært kunstpolitikk i hovedstadens dansefestival. Når årets 10-åring på sin Facebook-side nettopp inviterte til ”urban samtidsdans for gutter”, er det et signal om å ikke bare ville pleie sin plass i kunstparnasset, men å bevare dansens sosiale og åpne potensial.
Utland til Norge Noe av det mest velkomne med CODA-festivalens plass i norsk dansefelt, er likevel rommet for danserisk kurator-virksomhet som åpnet seg. Slik fikk Lise Nordal fortsatt virket hun begynte i slutten av Collage dansekompanis levetid: Arbeidet med å hente inn impulser fra utlandet til Norge. Før Collages protestnedleggelse i 1995 hadde hun rukket å hente inn størrelser som Georgio Rossi og Jorma Uotinen, i tillegg til å sette opp egne verk. Som kunstnerisk leder for en festival finnes et spillerom som verken institusjonsledere eller koreografer har uten videre, og Nordal og Odd-Johan Fritzøes initiativ la til rette for en dansekunstnerdrevet festival som kunne fylle en plass ved siden av Sven-Åge Birkelands kurator-profil preget av hans utgangspunkt i teateravantgarden.
Store endringer CODAs 10 leveår – og 7 festivaler, siden biennale-formen ble valgt fra 2005, har også vært preget av store endringer i infrastrukturen for dans i hovedstaden. I denne perioden har ikke mindre enn 4 vesentlige nybygg blitt innarbeida: I både Kunsthøgskolen i Oslo, Dansens Hus, Operaen og Bærum kulturhus har CODA funnet plass. I denne ”rike” perioden har det vært ekstremt viktig å ha tydelige aktører til å fylle nybyggene med kvalitet – slik at det kunstneriske og faglige innholdet holder tritt med satsningene på bygge-fronten. Kanskje er det først nå når rusen over disse milepælene legger seg, at prøven virkelig står for innholdsleverandørene – med CODA som en viktig aktør. Nordal og samarbeidspartnerne har med festivalen åpnet veier mellom dansergenerasjonene, og veier inn for internasjonale gjester.
Inn eller ut? I musikk- og ballettvokabularet er codaen veien ut. Outro’en. Den er også en oppsummering med høydepunkter. Festivalen CODA deler noe av bravouren med denne formen, men later til å være minst like interessert i å skape veier inn som av å feire seg selv. Det kan feires.
Artikkelen har stått på trykk i På Spissen, Norske Dansekunstneres medlemsblad.
