The Knife. Øyafestivalen 2013

1: The Knife – med mot til å utfordre

INTERVJU: Svenske The Knife kom til musikkfestivalen Øya med en forestilling som utforsker grensene mellom dans, performance og musikk. – Her handler dans om å få publikum til å kjenne musikken i kroppen, heller enn at dansen skal være vakker og imponerende form, skriver Venke Sortland, som møtte The Knife i Belgia.

Lørdag 10. august spilte det svenske elektronikabandet The Knife på Øyafestivalen i Oslo. Skjønt spille er vel ikke det riktige ordet å bruke om det som fant sted på Enga scene denne kvelden. Som ryktene ville ha det til (The Knife spilte også konsert på Sentrum scene før sommeren) var ”Shaking the habitual show” mer en danseforestilling enn en konsert.

Showet omfattet rundt 10 utøvere, der bandets originale besetning, søskenparet Olof Dreijer og Karin Dreijer Andersson, tok del på lik linje med de andre. Om Karin og Olof i det hele tatt var på scenen under konserten hersket det forøvrig stor usikkerhet rundt i publikum. Alle var nemlig like delaktige i å danse, spille og synge – eller rettere danse, lipsynke og mime.
Utøverne kom på scenen som om de var musikere på en hvilken som helst konsert. Én etter én begynte de tilsynelatende å spille på de mange rare, fargerike instrumentene som var plassert utover scenegulvet. Sakte gikk bevegelser for å lage musikk, over til å bli bevegelser for bevegelsens skyld. Etter 20 minutter var det ikke lenger tvil om at dette var dans.

Gjennom hele konserten hørte jeg mine medpublikummere kommentere til hverandre: – Hva er dette?!  – Dette er veldig sært!  – Jeg har aldri sett noe så merkelig…, mens de samtidig – med store smil om munnen – danset med til rytmene og bevegelsene fra scenen.

Hva slags band er egentlig The Knife, som kan få sitt publikum til å være med på dette? Som kan få sitt publikum til å ta i mot noe de (antageligvis) ikke visste at de ville ha?

The Knife lager musikk i sjangeren elektronika, men omtales kanskje like ofte for sin mystiske opptreden. Olof og Karin – som i følge Wikipedia opprinnelig ikke skulle spille live i det hele tatt – opptrer gjerne på konserter og i andre offentlige sammenhenger med store kostymer som skjuler ansiktene deres, og de nekter i følge Dagbladet å la seg avbilde under intervjuer. The Knife har gitt ut 6 album, ”The Knife” (2001), ”Deep cuts” (2003), ”Hanna med h soundtrack” (2003 – filmmusikk) ”Silent shout” (2006), ”Tomorrow, in a year” (2010 – på oppdrag fra den danske perfomancegruppen Hotel Pro Forma) og ”Shaking the habitual” (2013). Musikken deres er i følge deres egen hjemmeside sterkt politisk motivert, noe som nok har fått sitt tydeligste uttrykk hittil med det aktuelle ”Shaking the habitual show”.

Jeg snakket med showets performere Stina Nyberg, Zoë Poluch, Maryam Nikandish, Halla Ólafsdóttir og Marcus Baldemar en lørdag formiddag i august, mens gruppen forberedte seg til nok et show, denne gangen på festivalen Pukkelpop i Belgia.

Dans fra begynnelsen
Hvordan har det vært å jobbe med dette prosjektet? Du har fulgt hele prosessen fra ide til ferdig show, Stina?

Stina Nyberg: Ja, i utgangspunktet. Karin og Olof inviterte Kim Einarsson og Anna Efraimsson til å være prosjektledere og kunstneriske veiledere, og de inviterte meg til å være med i denne gruppen. Sammen gjorde vi noen jam sessions hvor vi testet ut tanker og ideer. Gradvis var det flere og flere som ble med – scenograf, lysdesigner, kostymedesigner. Jeg, og etter hvert også Zoë, ble altså involvert ganske tidlig for å tenke på hvordan vi kunne bruke dans og koreografi i dette prosjektet.

Sammen med resten av gruppen hadde vi en nesten tradisjonell danseprøveperiode på sju uker fra januar til mars denne våren. Da hadde det på forhånd blitt utviklet et manus med grunnleggende ideer og oversikt over hvilke sanger som skulle være med. Ut fra dette jobbet vi kollektivt med å finne ut hva slags bevegelsesmateriale vi skulle bruke og hvordan vi skulle skape dette. Vi hadde også oppvarming sammen om morgenen, øvde på dansematerialet og lipsynking, i tillegg til å se forestillinger sammen og snakke.

Spillelister
Ideene om hvordan showet skulle være var altså satt før dere gikk i studio?

Zoë Poluch: Det var avgjørende at vi fra starten av hadde en spilleliste. Denne skisserte allerede en form for dramaturgi, retning og struktur. Jeg tenker at dette både var en velsignelse, siden vi bare hadde disse sju ukene i studio, men også en utfordring fordi det var så satt. I løpet av de sju ukene fant vi likevel ut at vi kunne forandre, snu på og prøve ut ting.

SN: Vi endte opp med å forandre på rekkefølgen i spillelisten og ta ut noen av de låtene som opprinnelig var med.

Marcus Baldemar: Selv om vi forholdt oss til spillelisten, utjevnet hierarkiet mellom musikken og dansen seg  mens vi jobbet i studio. Vi var påvirket av musikken og manuset som eksisterte, men samtidig påvirket vi materialet.

SN: Høsten før vi gikk i studio hadde jeg laget noen dansevideoer – som hadde innvirkning på noen av låtene som ble en del av konserten.

Halla Ólafsdóttir: Det var også på forhånd laget en skisse til hvordan vi gjennom showet skulle leke med visse forventninger, både til det å være et band, men også til hva en konsert er, og til hvordan utøvere skal relatere til publikum. Kollektivt utviklet og utforsket vi dette.

 

Var Karin og Olof sammen dere i studio gjennom hele prøveperioden? Hvordan var det å jobbe sammen med dem som performere og dansere – de er jo egentlig musikere?

HÓ: Ja vi var alle i studio sammen.

SN: Å jobbe sammen med dem i studio var veldig bra. De er interessert i dans og hadde et ønske om å danse. De deltok på lik linje både i arbeidet med dansen og i diskusjoner om hva dette showet skulle være.

*

Å gjøre en konsert som en danseforestilling er ikke uproblematisk, har jeg tenkt etter Øyafestivalen. For det første skal du engasjere et hav av publikummere som av ulike grunner ikke nødvendigvis greier å følge med på hva som foregår på scenen hele tiden. Må de jobbe for mye for å få inntrykk av hva som foregår, kan de fort miste interessen, for vi snakker om festivalpublikum med minst en øl innabords og ikke noen som har tatt turen til en eksperimentell scenekunstopplevelse (selv om dette nok også kan overføres til disse).

Publikum, The Knife, Øya 2013. Foto: Anna L. Ask / oyafestivalen.no

For det andre må dette publikummet raskt blir overbevist om at valget om å fremføre musikken på denne måten – altså som dans og ikke musikk – er til det beste for musikkopplevelsen, som jo er grunnen til at de har kjøpt billett og tatt turen.

The Knife imponerer nettopp fordi de mer eller mindre bevisst har laget et show som på tross av sin utfordrende form greier å engasjere publikum. Blant annet starter forestillingen med en oppvarming, rettere sagt ”Deep Aerobics” av koreografen Miguel Gutierrez, kjent for mange i samtidsdansmiljøet. Av en utøver (Tarek Halaby) kledd i et glinsende og glitrende work-out-antrekk ble vi oppfordret til å riste på kroppen og til å gjøre bevegelser som signaliserer klare budskap – dytte hendene i pumpebevegelse fra brystet og fremover mens vi roper NO NO NO NO og hytte med begge knyttnevene samtidig mot himmelen mens vi roper YES YES YES YES. Vanskeligere behøver ikke aktivisme være.

Ved å starte konserten med å henvende seg direkte til publikum og engasjere dem i bevegelse, inviterte The Knife publikum opp til en dans som de ønsket skulle vare konserten ut. Men selv om flere hundre av de som var tilstede på konserten på Øya deltok på enhver bevegelse som ble foreslått oppe fra scenen, vet jeg ikke om en slik start hjalp på opplevelsen av å komme inn i flyt, bli en del av bevegelsen, av kollektivet, av situasjonen.

Dette skjedde nemlig etter min erfaring heller i det den virkelige konserten begynte, i den overnevnte gradvise overgangen mellom illusjonen av at man var på en vanlig konsert og erkjennelsen av at det heller var et danseshow, der det virkelig var forvirring om hvem som var hva og hva som var hvem, og om musikerne danset eller danserne spilte.

Bevegelse skaper lyd skaper bevegelse
For er det ikke sånn at musikk opprinnelig er dans – det må da bevegelse til for å skaper lyd om man tenker på det i sin aller enkleste forstand. Når hele kroppen er engasjert i det å lage lyd på store rytmeinstrumenter, er det nettopp ikke noe egentlig skille mellom dansen og musikken. Bevegelse skaper lyd skaper bevegelse, lyden og bevegelsen støtter hverandre og glir over i hverandre, kan ikke eksistere uten hverandre. Jeg tenker dansen her i denne sammenhengen må handle om å få publikum til å kjenne musikken i sin kropp og slik få lyst til å være med, heller enn at den skal være vakker og imponerende form.

Stina og de andre bekrefter mange av mine tanker rundt forholdet mellom musikken og dansen i prosjektet:

Kroppen som sampler
ZP: Jeg husker en samtale vi hadde om hvordan musikken til The Knife var skapt, at den var basert på referanser – fra ulike instrumenter og kulturer, instrumenter som blir spilt på annerledes enn de er ment å spilles på, instrumenter som ikke vanligvis brukes i elektronisk musikk – og at alle disse referansene var kjørt gjennom en sampler. Det var da vi kom opp med metaforen om kroppen som en sampler. Det var et viktig punkt i prosessen.

SN: Og videre begynte vi å tenke på hva det i denne sammenhengen ville si å krysse, overlappe, og legge lag på lag. På denne måten kan en bevegelse være nesten gjenkjennelig som en viss dansestil eller kulturell tradisjon, men samtidig ha referanser fra en annen stil, fordi man har lagt referanser oppå hverandre. I showet endte vi opp med ikke å blande dansestiler, men heller gjøre veldig mange raske kutt mellom dem. Vi har dem ved siden av hverandre, sånn at i det øyeblikket du gjenkjenner hva slags stil det er, har vi skiftet til en annen.

ZP: Som base for materiale ble vi enige om å finne danser som hver av oss hadde lyst til å lære, basert på hvilke danser vi var inspirert og tiltrukket av; folkedanser,  danser fra forskjellige kulturer, og ulike kollektive danser.

Hva med relasjonen mellom dans og musikk, jobbet dere også med hvordan dans kan være musikk og musikk være dans?

SN: Ja, det nære forholdet mellom musikk og dans er en viktig del av prosjektet. Du trenger kroppsbevegelse for å produsere lyd, kroppsbevegelse produserer også lyd i seg selv. Vi utforsket hvilke bevegelser som trengs for å lage ulike typer lyd. Delen med instrumentene (i begynnelsen av showet) er bygget på at vi lyttet til musikken og forestilte oss hvordan instrumentene ville ha sett ut hvis de var virkelige. Videre bygget vi disse instrumentene, og lærte hvordan vi kunne spille på dem.

Publikum, The Knife, Øya 2013. Foto: Johannes Grønseth / oyafestivalen.no

– En annen viktig del er tanker rundt elektronisk musikk. Hvordan kan vi representere musikk hvor det ikke er nødvendig med bevegelse (foruten å trykke på knapper) for å skape lyden, og hvor lydene faktisk ikke kan bli spilt live i en tradisjonell forstand?

ZP: For meg handler det også om å se eller bruke andre sanser til å oppfatte lyd, altså hvordan man kan gjøre lyd synlig, eller hvordan man kan føle musikken.

HÓ: Livesituasjonen på som skapes på denne konserten, tillater publikum å høre eller oppleve musikken på en annen måte. Gjennom å se bevegelse hører du kanskje lyden annerledes.

SN: En annen idé bak showet er det å danse sammen, og hvordan dette vekker tanker rundt hvordan artister er representert på scenen. Vi var opptatt av å være en gruppe – et band, et danseteam, en vennegjeng, en gruppe performere.

MB: Det var også en av grunnene til at vi ikke laget materialet så komplisert, det skulle være tilgjengelig og forståelig.

Nøt begrensningene
Hvordan var det å forholde seg til at musikken er det førende elementet i dette prosjektet? Selv om dere hadde mulighet til å påvirke rekkefølgen på sangene, er jo musikken likevel det styrende?

SN: Som Zoë nevnte, har det vært både positivt og utfordrende, men jeg nøt faktisk alle begrensningene – det er en konsert, det er et veldig kjent band, og det er musikk som allerede eksisterer. Det er altså et tradisjonelt oppsett, samtidig som det er en setting jeg aldri har jobbet med før, så for meg var det en spennende utfordring å tenke koreografi gjennom eller i forhold til dette.

ZP: Men det var noen ganger i løpet av vårturneen, da vi gjorde enkeltkonserter, at jeg følte vi smuglet en danseforestilling inn i en konsertsetting. Av en eller annen grunn føles det ikke på samme måte når vi spiller på musikkfestivaler i en rekke av andre band. Konteksten er ekstremt kraftig.

Var det utfordrende å skulle late som dere synger og spiller på scenen?

MB: Ja, men vi har øvd. Det å kunne ”nerde” litt med syngingen og spillingen, har vært gøy. Det var nytt for meg, og jeg måtte lære det fra grunnen av, men det var forfriskende.

Kollektive individer
ZP: Samtidig har vi som performere kunnet bruke og leke med våre symbolske referanser rundt hva det vil si å være musiker og hva slags musikere vi representerer. I begynnelsen var det et mål at alle skulle kunne gjøre alle deler av showet, og dermed også rotere de ulike instrumentene. Men vi fant ut at det faktisk var mer interessant å virkelig gå inn i det å spille hvert vårt instrument. Praktisk og følelsesmessig var det godt å finne sin spesifikke rolle i helheten.

HÓ: Det med å skulle være i stand til å skifte roller og gjøre alle deler av showet, hører til ideer vi hadde om hva et kollektiv er. Vi fant ut at vi kan være individuelle i showet – ha forskjellige ting vi gjør og er gode til – men likevel utøve kollektivitet og komme vekk fra ideen om at det må være to superstjerner på scenen.

ZP: Når individualitet ikke er mulig, blir kollektivet et tyranni, der alle må gjøre det samme og være like.

MB: Vi prøver samtidig å ikke bli for spesialiserte på det vi gjør, og altså ikke å fremstå som talentfulle.

HÓ: Det er visse ideer som er førende om både dans og musikk – at du må ha en viss bakgrunn og et visst talent for å kunne kalle deg selv en danser eller musiker. Vi vil utfordre allerede etablerte normer for hva kvalitet er.


Del 2 av dette intervjuet kan leses på denne siden.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER