dramatikkens hus

Hvem pokker har sagt at det skal være lett?

Nora Taksdal. Foto: NRK

Av Nora Taksdal

- Klassiskutøvarar må lære av popkonsertar, siterte NRK.no den britiske forskeren John Sloboda i oktober. Hvorfor, spør musiker Nora Taksdal. Hvorfor skal den klassiske musikken stadig bli forsøkt presset inn i andres uttrykksform? Det forventes ikke av noen annen kunstretning.

Publisert: 29.11.12  

«Looking for anything in particular, Sir?» Filmscenen i Love Actually foregår i et julepyntet varemagasin. En familiefar skal i smug kjøpe halskjede til en ung flørt på jobben. Hans kone er ute av syne et kort øyeblikk. Rowan Atkinson spiller den innsmigrende ekspeditøren: «Would you like it . . . gift wrapped?» Gullhjertet blir lagt i en hvit eske med blanke bånd, deretter i en gjennomsiktig plastpose («...this is SO much more than a bag, Sir!») som fylles med tørkede rosenknopper, pynte-urter og en kanelstang. Mannen (og vi seere) kaldsvetter mens posen legges i en stor, forgylt juleeske. Den danderes med misteltein idet hustruen kommer tilbake. Vi har vondt i magen lenge etterpå, ikke bare av latter.

Gull taler for seg selv. I filmscenen blir det gjort forlorent; kjernen er tapt av syne. Selgeren anerkjenner ikke sin egen vare. Scenen står tydelig for meg når «formidlingen av klassisk musikk» blir diskutert.

«Klassiskutøvarar må lære av popkonsertar», siterte NRK.no 13. oktober den britiske forskeren John Sloboda. Det er viktig å være lydhør for kritikk. Likevel sluker jeg ikke denne rått - med tanke på de spenstige konsertene som allerede fyller våre klassiske saler. Slobodas råd bunner i dystre erfaringer fra Storbritannia. Men klassisk-feltet blomstrer jo i Norge! Ifølge Statistisk Sentralbyrå er «besøk på klassiske konserter økende både blant kvinner og menn». Norge har de siste tiårene nytt godt av en makeløs satsning på klassisk-feltet. Det inspirerer musikerne til å gi samfunnet noe tilbake. Her skilles min og Slobodas vei. Jeg mener at den klassiske musikken tilbyr et nødvendig motstykke til popgenrene (som jeg også setter stor pris på). Hvorfor skal akkurat klassisk-feltet stadig bli forsøkt presset inn i andres uttrykksform? Dét forventes ikke av noen annen kunstretning. Den klassiske musikkarven står støtt på egne ben fordi den krever – og gir tifold tilbake: motstand, stillhet, lange forløp, fordypelse, gjennomlevelse og avklaring. Det finnes ikke noen snarvei. Tre grep er ikke nok. Min fiolinlærer Leif Jørgensen svarte, i form av et spørsmål, en fortvilet elev som strevet med stykket sitt: «Hvem pokker har sagt at det skal være lett?» Dét er vesentlig barnelærdom.

Gull trenger ingen kanelstang
Flere hundre skolebarn er ukentlig på besøk i norske orkestre. Først lærer de om symfoniorkestret og musikken som skal spilles, og de får stille spørsmål. Akkurat som pop-fans er klassiske lyttere i alle aldre umettelige på kunnskap om det de får høre. På prøven er det et høydepunkt for oss i Kringkastingsorkestret å se 3. klassinger sperre opp øynene straks oboen gir kammertonen. Under hele Strauss’ Tod und Verklärung satt elevene urørlige med åpen munn. Ingen savnet buktalere, marionetter eller klovner som viste vei. Gull trenger ingen kanelstang. Musikken taler for seg, slik storslagen natur gjør det. Kjentfolk må bare vite å åpne porten på en innbydende måte.

God musikkformidling fremmer lytteevnen. All musikk skal ikke ‘forklares’ eller ‘forstås’. Den utgjør et lydbilde det skal lite til å «tagge ned» når man er uoppmerksom. Susanne Sundfør ba nylig skravlete konsertgjengere om å «gå hjem og spise bæsj». Har popsangere større frispråk enn sine klassiske kolleger? Sundfør fikk fortjent skryt og rik presseomtale. En klassisk musiker ville neppe bli hedret for slik språkbruk.

Drømmen er aviser som ikke vier mange sider til «klapping på gale steder» (som Aftenposten gjorde i vår) – men som isteden ville skrive om den internasjonale Oslo Quartet Series. Der setter skarpskodde samfunnsdebattanter verkene i en aktuell sammenheng før verdens ledende strykekvartetter spiller. Drømmen er aviser som (gjerne kritisk) ville omtale urfremføringene og kammermusikkseriene over hele landet. Hver uke kommer kloke verdenssolister, komponister og dirigenter til Norge. Gi oss portrettintervjuer! Kritiske artikler! Journalister og redaktører: Norge er en klassisk musikknasjon. Oppsøk feltet. Vis at det utgjør en selvfølgelig del av samfunnslivet. Undersøk hva allmennheten får igjen for den utstrakte bruken av skattepenger.

Med egenarten i behold
Heldigvis lever vi i en tid uten skott mellom genrene. Det er givende å vandre «baklengs gjennom musikkhistorien» med tilhengere av svartmetall (som ofte får dilla på Wagner, Strauss eller Xenakis), pop (Stings låt Russians er sitat fra Løytnant Kijé av Prokofiev) eller elektronika (som kan lede til Glass og Adams). Pop-hit-komponisten Burt Bacharach studerte med modernistene Milhaud og Martinu. Enhver musikkgenre kan finne beslektede elementer i den klassiske musikkhistorien. Det må vi få frem.

Slobodas tips er ifølge NRK: «konsertar på mindre formelle arenaer som klubbar, høve til å møte musikarane etter konserten og å la konsertprogrammet vere ukjend før konserten.» Som om ikke dette skjer hele tiden! Jeg har vært med på å spille i flyhangar, rockeklubb, steinbrudd, båthavn, bilforretning, svømmehall, sykehus, glassheis, bank, fisketorg, tennisbane, båt, brillebutikk, turisthytte, blodbank – til og med på klassiske konsertscener. Intet lokale er musikerne fremmed, men hverken dét eller repertoaret lokker pressen. En vanlig reaksjon fra publikum er: «Vi visste ikke at så fin musikk fantes!» I så fall – la oss gjøre alle klar over det, på en nennsom måte. 

Operaen har glitrende formidlingsopplegg. Ved flere kammermusikkfestivaler omgås publikum og utøvere som én «familie», slik Sloboda etterlyser. Symfoniorkestrene holder «pre concert talks» og samler publikum «bak scenen» eller på orkesterbar. Selv om jeg tar dem alvorlig, lurer jeg iblant på hvor oppfatningene om «det stive klassisk-miljøet» stammer fra. Borgerskapet er jo avviklet. Jeg spør skeptikerne om deres tre siste konsertopplevelser. Svaret? «Det var så lenge siden», eller «jo, akkurat de var faktisk veldig fine.»

Selvsagt vil vi klassiske musikere utvikle oss, men med egenarten i behold. Derfor, kjære lyttere og journalister – bli med oss gjennom porten – dit hvor musikken forhåpentlig aldri vil bli «gift wrapped». 

Nora Taksdal (f. 1968) er solobratsjist i Kringkastingsorkestret (KORK) og kammermusiker. Hun var med på å etablere Vertavo-kvartetten og har vært solobratsjist både i Harmonien i  Bergen og i Oslo-Filharmonien under Mariss Jansons. Hun er med i den kunstneriske ledelsen for Gloppen Musikkfest og har skrevet i bladene Resonans, MusikkKultur og Listen to Norway. Taksdal har også hyppig innslag om klassisk musikk i NRK P2.

Teksten er hentet fra en artikkelsamling som ble utgitt til Norsk Teater- og Orkesterforenings 50-årsjubileum i 2012. Et utvalg tekster herfra publiseres på Scenekunst.no etter avtale.